Piet Mondrian
- veien til abstraksjon
 
 
 

"I mangfoldet av forhold er det ett eneste som ikke kan byttes ut, og det er den rette vinkelens stilling og det er i den som vi plastisk sett har våre faste sted. Om vi går lengre så oppdager vi at de egenskaper vi tillegger planten eller den unge jenten i selve verket ikke er noe annet enn attributter til denne fortsatt rette vinkelen, som uten at vi vet om det alltid er nærværende i det vi har foran øynene."
                                                                                                                                                            Piet Mondrian
 
 
 

Problemstilling
Piet Mondrian - veien til abstraksjon
Møte med kubismen
De Stijl
Neoplastisisme
Boogie-Woogie
Oppsummering
Kilder
 
 

  

problemstilling

De to bildene over er malt av den samme kunstneren, nederlandske Piet Mondrian. Det ene maleriet er strengt realistisk, det andre er så abstrakt som det er mulig å bli. Hvordan går veien for kunstneren fra det ene til det andre? Og er det egentlig noen mening bak de sorte strekene og fargede rektanglene?
 

Piet Mondrian - veien til abstraksjon
 

I Amersfoort, Nederland ble Pieter Cornelis Mondriaan født i 1872. Slik som han senere ble kjent for sine sterkt forenklede bilder, forenklet han også navnet sitt til Piet Mondrian. Mest kjent er han for sine karakteristiske bilder med horisontale og vertikale linjer og klare fargeflater i primærfargene. Mindre kjent er de utpreget naturalistiske bildene han startet med.
 
Mondrian begynte tidlig å tegne og male, og på grunn av familiens religiøsitet var han allerede i ungdommen dypt opptatt av religiøse og filosofiske spørsmål. Dette skulle også prege hans kunst senere i livet. I fem år var han elev ved kunstakademiet i Amsterdam. Mens han studerte kunst tjente han penger på å kopiere gamle mestere, designe, male portretter og gi tegneundervisning. Selv malte han mest motiver fra området omkring Amsterdam; fortøyde båter, fabrikker og landskap. Disse var i utgangspunktet påvirket av den realistisk-romantiske holdningen til Haagskolen. Men allerede nå var balansen mellom de horisontale og vertikale komponentene viktig for han. I sitt videre arbeid med landskapsbilder ble den franske neoimpresjonismen  synlig i bildene, og i 1908 hadde Mondrian en utstilling på St. Lucas  i Amsterdam sammen med to andre kunstnere som viste sene pointillistiske arbeider. De første stegene mot en mer abstrakt framstilling ble gjort under innflytelse av Vincent van Gogh. Akkurat som i van Goghs bilder søkte han å framheve ”kraftlinjer” og forenkle fargeharmoniene. Han begynte nå på en serie malerier av trær, som viser en økende abstrakt stil.

møte med kubismen

Etter å ha sett utstillinger med Paul Cèzanne, Georges Braque og Pablo Picasso i Amsterdam, bestemte han seg i 1911 for å flytte til Paris. Arbeidene hans begynte nå å vise innflytelsen fra kubismen. Mondrians form for kubisme var alltid analytisk, det vil si at gjenstandene brettes ut og analyseres i små fasettplan. Koloritten på den analytiske kubismen var dempet, ofte i grått og oker. Av dette lærte Mondrian hvordan bildeflaten kunne være statisk, men likevel spenningsfylt. Også synet på at maleriet som en relativt uavhengig og autonom virkelighet ble noe han førte ytterlig videre.

I løpet av de neste årene reduserte Mondrian billeduttrykket videre. Da 1.verdenskrig brøt ut i 1914 kunne han ikke reise tilbake til Paris, og han ble igjen boende i Amsterdam. Han begynte nå å skrive på sine egne teorier om kunst, og maleriene hans nærme seg komplett abstraksjon, med fargede plan og horisontale og vertikale linjer.
 

de Stijl

I 1917 dannet Mondrian tidsskriftet og gruppen De Stijl sammen med kritikeren og maleren Theo van Doesburg, Bart van der Leck og arkitekten J.J.P. Oud. Artistene som dannet De Stijl prøvde å finne et slags ”universalt språk” ved bruke bare nøkkelelementer som farge, form, rom og linjer enten det gjaldt malerier, skulptur eller arkitektur. I den første utgaven av tidsskriftet beskriver de sin målsetning å bidra til utviklingen av en ny sans for skjønnhet, og gjøre det moderne mennesket oppmerksom på de nye ideene innenfor  kunsten.

I dette magasinet publiserte Mondrian en rekke artikler som omhandlet den kunstretningen han likte å kalle neoplastisisme. Den gikk ut på et universelt formspråk, der form og farge bygges opp i rette vinkler. Naturformenes kompliserte vesen skulle reduseres til faste proporsjoner, Neoplastisismen skulle tilstrebe både å være et inderligere uttrykk av det kunstneriske og et høyere utviklet forhold til det naturlige i mennesket.

I disse årene malte Mondrian bilder som bygde på en slags gitterstruktur, og han utforsket også bruken av diagonaler. Fargene var gråtoner og lyse farger, og komposisjonen var nokså matematisk bygd opp.
 

neoplastisisme

I 1920 malte han sitt første virkelig neoplastisistiske bilde; ”Composition in Yellow, Red, Black, Blue and Grey”. Fra nå av brukte Mondrian kun primærfargene i tillegg til hvit, svart og grått i planene, og svarte horisontale og vertikale linjer. Disse komposisjonene, som er det han er mest kjent for, opptok han i mange år framover.

Gjennom disse bildene ville han uttrykke sin egen livsfilosofi. Svært inspirert var han av den nederlandske tenkeren M.H.J. Schoenmaekers.  Disse tankene ble gjerne kalt ”positiv mystisisme” eller ”plastisk matematikk”. Schoenmaekers uttalte at ”vi vil trenge inn i naturen på en slik måte at virkelighetens indre oppbygning åpenbares for oss”. Dette stemmer godt overens med Mondrians tanker for neoplastisismens mål. Kunsten representerte, på en nøyaktig, nesten matematisk måte, verden og naturens grunnleggende egenskaper.

De individuelle og følelsesladede penselstrøkene er helt fraværende i denne kunsten. Med den strenge disiplinen ønsket Mondrian en tidløs harmoni, den åndelige enheten som ligger bak naturens mangfoldighet. De rette linjene satt sammen i rette vinkler mente han var vinkelen for perfekt likevekt. Fargene han valgte; rød, gul, blå, svart, hvit og grå mente han var de aller mest abstrakte fargene, siden de ikke finnes i naturen i sin reneste form. Ved å plassere disse elementene i en nøye gjennomtenkt balanse oppnådde han den renheten og harmonien han ønsket å gi et verdensbilde av.
 

boogie-woogie

I 1940 flyttet Mondrian til New York. Her fikk han ny inspirasjon fra storbyens rytme, og ikke minst jazzmusikken som bildene hans er sterkt knyttet opp til. Bildene fikk nå en mer dynamisk rytme, og de sorte linjene ble byttet ut med livligere kjede-liknende mønstre i klare farger. Selv om den stramme komposisjonsformen fortsatt er beholdt gjør bildene et nesten optisk flimrende inntrykk. Dette vises spesielt godt i det siste komplette mesterverket hans; Broadway Boogie-Woogie.

Piet Mondrian døde i 1944, 71 år gammel av lungebetennelse.
 
 
 
 

oppsummering

Mondrian står i kunsthistorien som den kunstneren som kanskje har gått aller lengst når det gjelder abstraksjon. Han begynte som en akademisk realist, men utviklet seg gradvis videre gjennom kunstretninger som impresjonisme, fauvisme og kubisme. Sammen med bl.a. Theo van Doesburg dannet han i 1917 gruppen og tidsskriften De Stijl. Der ga de uttrykk for sitt kunstsyn, og Mondrian skrev bl.a. flere artikler om neoplastisismen, som de kalte retningen. Gjennom de neoplastisistiske maleriene sine søkte han å vise den harmonien og åndelige oppbyggingen som ligger bak naturens mangfoldighet, ”virkelighetens indre oppbygging”. For å oppnå dette brukte han rette, sorte linjer satt sammen til rette vinkler, og flater med primærfargene, sort, hvitt og grått. Balansen og harmonien i Mondrians bilder virker appellerende fortsatt i dag, og mange har latt seg inspirere av disse til ulike design.
 
 

kilder

Moderne malerkunst –fra impresjonismen til i dag
Herbert Read

Dreyers kunstleksikon

Kunstordbok
R. Broby-Johansen

Maleriet i de siste hundre år
Erik Oddvar Dæhlin

Abstrakt måleri
Jean-Clarence Lambert

Microsoft Encarta ’95

Div. artikler fra Internett
 
 
 
send meg en mail: