|
|
forord
til toppen av siden
Grunnlaget for denne kunsthistorieoppgaven
var klasseturen vi var på
i Oslo høsten -97. Vi skulle velge
tema ut i fra de kunstnerene vi så på der, og forme
en problemstilling med utgangspunkt i
det. Jeg valgte meg Christian Krohg. Parallelt med denne oppgaven har jeg
jobbet med en særoppgave i norsk, om
Christian Krohg og Hans Jæger. Hovedboken der er Krohgs Albertine.
Da vi besøkte Nasjonalgalleriet i Oslo, skrev jeg også en
del om Albertine i politilegens venteværelse. Fordi jeg i særoppgaven
i norsk arbeider mest med romanen, syntes jeg det ville være interessant
og også se hvordan den samme personen tolket det samme budskapet
visuelt.
Med utgangspunkt i maleriet Albertine
i politilegens venteværelse vil jeg se nærmere på Christian
Krohgs sosialrealistiske kunst, det som ofte blir kalt hans sosiale tendenskunst.
Jeg vil også se etter internasjonale paralleller til dette.
Christian
Krohgs sosiale tendenskunst
til toppen av siden
På nasjonalgalleriet i Oslo
henger maleriet Albertine i politilegens venteværelse. Bildet er
malt i 1885-1887, av Christian Krohg. Motiver med utgangspunkt i sypiken
Albertine
går igjen som en rød tråd
gjennom Krohgs malerier i 1880-årene. Maleriene fra denne perioden
kalles gjerne sosial tendenskunst eller sosialrealisme. Det vil si realistisk
eller naturalistisk kunst med motiver fra arbeiderklassen eller samtidens
alminnelige hverdagsliv. Med tendenskunst menes kunst som tar klar stilling
i et omstridt spørsmål.
Christian Krohg levde fra 1852 til 1925. Etter ønske fra faren gjennomførte han jusstudier før han begynte å studere maleri i 1873. Han reiste først til Karlsruhe i Tyskland der han var elev under lærere som Hans Gude og Karl Gussow. Senere dro han til Berlin, og han utviklet seg også videre gjennom flere opphold i Paris og Skagen.
Den realistiske malermåten ble Krohg
kjent med under studieårene i Berlin, gjennom bildene
til Adolph Menzel og Max Liebermann, uten
at disse hadde noe særlig sosialt preg.
Somrene i 1979 og 1880 tilbrakte han i
Skagen, og det er i motiver fra dette vi finner Krohgs
første selvstendige sosiale skildringer
basert på realismen. Krohgs tendensmaleri hører til i 1880-årene.
Etter hvert kom bildene hans mer på linje med den mer ytterliggående
naturalismen.
Realisme
og naturalisme
til toppen av siden
I Norge ble begrepene realisme og
naturalisme brukt om hverandre i 1880-årene. Med realistisk kunst
menes kunst som gjengir den virkeligheten øynene våre ser.
Framstillingen er preget av at personer og objekter framtrer som gjenkjennelige,
perspektivet forvris ikke og motivet spaltes ikke opp. Emner som skildring
av sosiale og psykologiske konflikter var populære, og det skulle
ikke være noen skjønnmaling.
Naturalismen er perioden som kommer etter
realismen, og som kunstneriske retninger er de nært beslektet. Naturalismen
var imidlertid mer rettet mot å etterligne virkeligheten på
en nesten
fotografisk eller vitenskapelig måte,
den var virkelighetsilluderende. Den søkte forklaringen på
sosiale og psykologiske fenomener ut i
fra årsaksforklaringer, og kunstnerens skaperprosess
blir et slags eksperiment som undersøker
hva som skjer med individ og samfunn hvis bestemte forutsetninger er til
stede. Kunstneriske virkemiddel innenfor denne perioden er skildringer
med
vekt på dokumentasjon og detaljnøyaktighet.
Enda klarere blir det hvis vi ser på
de to periodenes filosofi og litteratur. Realismen krever
sannhet og frigjøring, og legger
vekt på en naturvitenskapelig tenkemåte. Naturalismen blir
en
slags mørkere og krassere
realisme. Filosofien legger vekt på determinismen, det vil si at
arv
og miljø forutbestemmer menneskenes
skjebne, og på fattigdommens problem. Både den realistiske
og den naturalistiske diktningen tok opp aktuelle samfunnsproblemer og
var samfunnskritiske. Men i realismen
begrenser de problemene forfatterne setter under debatt seg til de bedrestilte
klassene i samfunnet. Når en ny tendens kommer inn i 1880-årene
tilnærmingsmåten og menneskesynet endret. Problemene og fattigdommen
blant de dårligst stilte i samfunnet ble nå
et langt mer sentralt emne.
Kristiania-bohemen
til toppen av siden
Slik ser vi at Christian Krohgs sosiale
tendenskunst hører mest til i naturalismen. Han tilhørte
et miljø i hovedstaden som var
sterke tilhengere av den naturalistiske tenkemåten. Dette var Kristiania-bohemen.
Det var en gruppe unge kunstnere og intellektuelle som var i opposisjon
til borgerskapet. De var opptatt av determinismen, og ønsket å
forandre samfunnet ved å fjerne klasseskillet. For å greie
dette måtte de skildre den sosiale nøden og urettferdigheten.
Selv hadde
de en temmelig fri livsførsel og
synspunktene deres ble sett på som temmelig radikale. Krohg var en
av de mest framtredende i Kristiania-bohemen, i tillegg til Hans Jæger
som ble ansett som lederen. Jæger hadde filosofisk utdanning, og
han var teoretiker, logiker, fantast og prosjektmaker. Han uttrykte seg
som for forfatter, og brukte gjerne dette til å skildre dobbeltmoralen
i samfunnet,
spesielt på det seksuelle området.
Bohem-forfatterne hadde som krav at det
de skrev skulle være sant, og brukte derfor gjerne sitt
eget liv som utgangspunkt. Det gjorde
Jæger blant annet i Fra Kristiania-bohemen, som var et tobindsverk
som kom ut i 1885. Hovedpersonen, Herman Eek, blir en talsmann for Hans
Jægers meninger. I boken prøver han å vise hvordan seksualiteten
blir pervertert, både for kvinner og
menn, i det borgerlige samfunnet. Han
vil gi et bilde av ”framtidens fortidlig fødte barn med de
store behov”, og hvordan samfunnsordningen
på den tiden dømte dem til å gå under. Boken ble
beslaglagt kun få timer etter utgivelsen, og Jæger ble stilt
for retten og dømt til fengselsstraff.
Christian Krohg ble rasende over denne
beslagleggelsen, og båndet mellom han og Jæger ble
etter dette enda tettere. Fra nå
av skjerpet Krohg den sosiale tendensen i både det han skrev og malte.
 |
Trett
(1885)
"Tvers over det lille, lave vinduet med de mange rutene var spent et utslitt halvgardin. Foran det satt hun, bøyet mot symaskinen ..... På den blåmalte, panelte veggen like overfor henne rakk det akkurat til oljetrykket av kronprinsesse Victoria..." (Fra Albertine) |
sypiken
som motiv
til toppen av siden
Hovedpersonen, både i boken
og maleriene fra denne syklusen, er sypiken Albertine. Historien om Albertine
var hentet fra virkeligheten. En av Krohgs modeller fortalte han om den
triste skjebnen til en venninne, og om hvordan en høyere politiembedsmann
i Kristiania
misbrukte stillingen sin. Dette rystet
Krohg dypt. I sin forsvarstale for romanen forteller han også om
det siste kapittelet i boken som noe han selv hadde sett, og som hadde
grepet han i virkeligheten.
I tillegg til å være maler
var Christian Krohg også forfatter og journalist. Romanen Albertine
kom
ut i desember 1886 og forteller historien
om sypiken Albertine, som blir voldtatt av sjefen for sedelighetspolitiet,
og som gjennom flere trinn får sin skam og selvrespekt gradvis nedbrutt.
På ren mistanke blir hun innkalt til politilegen for undersøkelse.
Albertine ender til slutt opp som prostituert
i bordellstrøket i Kristiania.
Dette underbygger det naturalistiske, deterministiske litterære synet
om
at skjebnen er bestemt ut fra arv (Albertines
søster hadde vært prostituert, familien tilhørte en
lavere samfunnsklasse) og miljø. Men Krohg viser også et sterkt
engasjement, og en tro på at samfunnet
kan bli bedre.
Sypiken dukker opp som motiv i Krohgs malerier
første gang i 1879, da som heller halvgammel og stygg. Men året
etter begynner hun å ligne Albertine-skikkelsen. Malerier av den
fattige sypiken
som har sovnet foran symaskinen er blant
annet Daggry (1880), Sypike (1881) og Trett (1885). Disse bildene ligner
mye på beskrivelsen helt i begynnelsen av romanen, sett bort i fra
at hun der
sitter og arbeider. Krohg malte også
en rekke portrettstudier for å bli kjent med modellen han
brukte til Albertine. Malerier som hører
med til den såkalte Albertine-syklusen er blant annet Tilbakeblikk,
Et møte, Et forhør, Et farvel og Albertine. I disse bildene
har Albertine-
skikkelsen funnet sin form, og klærne
og utseende er nokså tilsvarende i de ulike bildene.
Albertine
i politilegens venteværelse
til toppen av siden
Hovedbildet i Albertine-syklusen er det
store maleriet Albertine i politilegens venteværelse som
måler 211 x 326 cm. Maleriet viser
scenen fra romanen da Albertine på ren mistanke er innkalt til politifullmektigen
som tidligere har voldtatt henne, og hatt et slags forhold til henne. Han
snakker strengt til henne, men later som han aldri har kjent henne. Da
Albertine bare ler av han, og minner
han på det som har skjedd tidligere,
sender han henne inn til den fryktede politilegen. Etter at hun
har blitt undersøkt der, dør
siste rest av skammen hennes, og dette blir den siste av de hendelsene
som gjør at Albertine ender opp som prostituert.
For å prøve oppstillingen
til dette bildet stilte Krohg opp modellene sine til en slags kostymeprøve,
og fotograferte hele scenen. Modellene
til fotografiet var stort sett prostituerte fra de fattige
strøkene, og han. Fotografiet limte
han opp på en papplate og malte delvis over det, slik at komposisjonen
ble drastisk forandret. Gjennom flere forarbeider og studietegninger
prøvde han
seg fram med komposisjonen. Røntgenfotografering
av det store maleriet viser også at store forandringer ble gjort
på komposisjonen underveis i arbeidet.
På maleriet ser vi foruten Albertine
og politimannen, elleve kvinneskikkelser. Disse kvinnene har
på seg kostbare drakter, hansker
og hatter, og viser klart de prostituertes måte å kle seg på.
Albertine og politimannen står langt til venstre i bildet, og et
stykke inn i motivet. Politimannen, iført uniform, er i ferd med
å åpne døren til politilegen og har blikket rettet mot
Albertine. Albertine har fattigslige klær, i sterk kontrast med de
andre. Hun står rett opp og ned, med armene hengende rett ned og
hodet bøyet. Hun har lignende klær som i mange av de andre
bildene i Albertine-syklusen: Skaut på hodet, grått ullsjal
med rød stripe, bluse og sort skjørt.
Albertine
i politilegens venteværelse (1885-87)
"Det duftet
sterkt av moskus i det værelse han førte henne inn i, og raslet
i
silke og stiveskjørter.
Til venstre var en dør hvorfra det kom en ut med svær hatt,
knappende sine hansker og så på henne og mønstret henne
fra topp til
tå og
smilte kjent. Huff da! Og hun trakk seg tilbake for alle disse sminkede
øyne og klemte seg inn til konstabelen.
"Kom nå!"
sa konstabelen.
De så
på henne alle sammen og småsmilte.
Konstabelen
lukket opp døren, og glad over å slippe å bli sett på
lenger av
alle disse
sminkede frekke Vika-tøsene skyndte hun seg over terskelen og gjorde
et par forte skritt inn på gulvet i det giftiggrønne værelse
med de fengselsgule trepanelinger og fengselsgule tremøbler på
det grå gulv."
( Fra Albertine)
Også holdningen til de andre kvinnene
i bildet røper forskjellen. Mange har hendene i hoftene og hodet
løftet. To av kvinnene som står i sentrum i bildet er vendt
mot tilskueren, den ene har også blikket vendt rett ut. De virker
noe eldre enn de andre, og de har også kontakt seg imellom. Det
har vært hevdet både at de
byr seg fram og at de ber om forståelse for den håpløse
livssituasjonen
de har havnet i. Kanskje er de også
kommet litt lengre enn de andre, representer en slags siste ende, at det
er slik Albertine kommer til å ende opp?
Selve rommet i bildet er enkelt. Matt tregulv,
panel på nederste del av veggen, og øveste del av veggen skal
gi en illusjon av mur malt i en grønngrå farge. På veggen
henger det en sort tavle.
Døren har et skilt der det står
”Politilægen”. Oppmerksomheten blir rettet mot Albertine av to
viktige grunner: Perspektivlinjene møtes
i overkroppen hennes, og blikkene til de andre er rettet
mot henne. Krohg selv var misfornøyd
med komposisjonen, han mente den var for scenisk. Med det mente han at
det ble teatralsk ved at alle personene har gått til siden for at
man skal se Albertine, og at de er redde for å vende tilskuerne ryggen.
virkemidler
i Albertine i politilegens venteværelse
til toppen av siden
Det store formatet gir en viss tilknytting
til det tradisjonelle historiemaleriet. Som nevnt tidligere
tilhører bildet den naturalistiske,
sosiale tendenskunsten. Den sosiale tendensen er den samme som
i resten av Albertine-syklusen, historien
om Albertine. Slik representerer bildet også den
naturalistiske tenkemåten om problemene
blant de fattigere klassene, og determinismen med
tanken om at mennesket ikke kan handle
annerledes enn det gjør på grunn av den gjeldende samfunnsformen.
Men også malerteknisk er bildet knyttet opp mot denne perioden.
For at maleriene i naturalismen skulle virke mest mulig tatt rett ut i fra virkeligheten, skulle komposisjonen ofte virke tilfeldig. Bildeskjæringen skulle ikke avslutte bildet, men vise at det var et utsnitt av virkeligheten, omtrent som et fotografi. En del av scenen der handlingen foregår er utelatt. Synsvinkelen er så høy at gulvet blir dypere ned enn den nederste billedkanten, og slik ser det ut som om figurene er helt tilfeldig avskjært både horisontalt og vertikalt. Hovedpersonen er også ”tilfeldig” plassert langt inne og langt til siden i bildet. Som før nevnt blir oppmerksomheten likevel rettet mot henne ved hjelp av de andres blikk, perspektivet og kontrasten i utseende med de andre.
Den fotografiske og virkelighetsilluderende
malermåten var også viktig for naturalismen. I draktene
og utstyret til de prostituerte har Krohg
virkelig kunne male stofflighet i mange ulike former. Her ser
vi silke, fløyel, ull, blonder,
hud, hår og metall detaljert og inntrengende gjort rede for, med
høy plastisk verdi.
I fargene tok Krohg også i bruk noen
av impresjonismens virkemidler. Skyggene er delvis blå, og
det er et gulskjær i det skarpe
lyset. Sterke fargekontraster som blått- gult og rødt- grønt
gir også koloristisk spenning. Det at han selv var misfornøyd
med komposisjonen kan tyde på at han her ble fascinert av de rent
maleriske mulighetene i farger og stoffkarakter i draktene.
mer
sosial tendenskunst
til toppen av siden
Albertine-syklusen er ikke det eneste
Krohg har malt av sosial tendenskunst. Også et annet bilde i stort
format er viktig her. Dette maleriet, som henger også i Nasjonalgalleriet,
heter Kampen for tilværelsen og ble malt 1888-1889. I dette bildet
er den sosiale tendensen langt tydeligere, og enda bedre i samsvar med
naturalismens prinsipper. Som utgangspunkt for bildet brukte Krohg egne
iakttagelser fra det virkelige liv, som han laget en rekke forstudier av.
Motivet for bildet er utdelingen av brød til de fattige, som virkelig
foregikk fra en bakerforretning på hjørnet av Skippergaten
og
Karl Johan.
Flere bildestudier som hører inn under Krohgs sosiale tendenskunst er Sosialister, som han malte i København sommeren 1888. Bildene har motiv fra et demonstrasjonstog. En av disse studiene viser til menn i halvfigur som masjererer arm i arm i demonstrasjonstoget med røde sløyfer på jakkene. Det er mulig at disse studiene var ment som forarbeider til en større komposisjon.
fikk
tendenskunsten noen betydning?
til toppen av siden
Den sosiale tendenskunsten uttrykte altså et sterkt engasjement, og et ønske om å forandre samfunnet, men fikk den noen betydning?
På samme måte som den tidligere nevnte Fra Kristiania-bohemen av Hans Jæger ble romanen om Albertine beslaglagt like etter utgivelsen. Beslagleggelsen vakte stor oppsikt i Kristiania, og ble diskutert og debattert over hele Norden i flere uker. I en rettssak ble Krohg dømt til 200 kr i bot, men etter at Verdens Gang offentliggjorde forsvarstalen hans der de forbudte partiene blir gjengitt, ble han dømt til nye 400 kr i bot. Også det store Albertine-bildet ble oppfattet som et politisk innlegg. Det ble utstilt i Rådhusgaten, og i tillegg til de kunstinteresserte kom også befolkningslag som arbeiderne for å se. De følte at kunstneren kjempet for deres egen sak. Slik ble Krohg arbeiderklassens helt under hele den omstridte Albertine-saken.
Både boken, bildet og kunstneren
selv ble tatt til inntekt for sosialismen. For mange gjaldt saken en strid
for trykke- og åndsfrihet, og for mange en debatt om avskaffelsen
av den offentlige prostitusjonen. Kort tid etter, i februar 1888, vedtok
også regjeringen denne avskaffelsen, og
Krohgs bok og bilder har sammen med den
debatten som fulgte fått mye av æren for dette.
naturalisme
i Europa
til toppen av siden
En person som bidrog svært mye til å gi de nye europeiske tankestrømningene innpass i Norden var den danske kritikeren Georg Brandes (1842-1927). Christian Krohg ble godt kjent med han under tiden i Berlin, da han malte et portrett av han. Halvannen time, hver dag i ni måneder jobbet Krohg med bildet, og det er derfor god grunn til å tro at Brandes tanker hadde stor innflytelse på han.
Naturalismens viktigste representant var nok den franske forfatteren Èmile Zola (1840-1902), og han kan nok kalles også naturalismens grunnlegger. Av malere som hadde betydning for Krohg kan nevnes Gustave Courbet (1819-1877) og Eduard Manet (1832-1883). Også Manets bilde Olympia er tilknyttet prostitusjon som tema. Men i motsetning til Krohgs tendenskunst tar han ikke noen personlig stilling til den virkeligheten han lar oss se. Krohgs malermåte ble sterkt påvirket av Manets, blant annet hadde de den samme dissonansen mellom innhold og form. Også Courbet var han opptatt av. Erik Werdenskiold, som var sammen med Krohg i Paris skrev i et brev:
”Krohg var
vel mest opptatt av Courbet, med hvem han møttes i sine samfundsreformatiske
tendenser, - og av Manet, som paavirket ham sterkest rent malerisk…”
kilder
til toppen av siden
Albertine
Christian Krohg
Krohg, den sosialbevisste kunstneren
(artikkel fra studentavisa i Tromsø)
http://www.isv.uit.no/student/utopia/9608/krogh.htm
Romantikk og Realisme
Utgitt av nasjonalgalleriet
Christian Krohg
Oscar Thue
Pax Leksikon
Pax forlag, 1980
Norges Kunsthistorie
Leif Østby
:kolon
Norskbok for VK1 og VK2, Samlaget forlag
Billedspor 2
Gunnar Danbolt og Mabel Kjerschow
Kunstordbok
R. Broby-Johansen
 |
send meg
en mail:  |
